I garderoben før kampen mot Vålerenga 3 snakket Oppegård-gutta om å holde tett bakover, jobbe godt og samlet – og klemme til i duellene. Men ute på banen ble ingen av disse tingene fulgt opp. Laget spilte nervøst innledningsvis, det var stor avstand mellom lagdelene og spillerne jobbet enkeltvis i stedet for sammen. Det så ut til å bli en lang og tøff kamp på Valle Hovin.

Men etter det vanlige svake førstekvarteret, så OI ut til å heve seg. Laget var på et par visitter i Vålerengas felt, og med flere gode kombinasjoner viste de svartkledte at de også ville være med og spille fotball.

Men akkurat da det så ut til å gå bedre, slo hjemmelaget tilbake. Vålerenga 3 snappet opp en feilpasning på midten, spilte gjennom en kjapp spiss i bakrom og fikk satt ballen enkelt inn bak Håkon i målet.

Nå ramlet Oppegård litt tilbake i taktene fra innledningen. Spillerne løp, jobbet og gikk i hodedueller, men når all jobbingen skjedde enkeltvis, ga det sjelden resultater. Alle hodeduellene sier også en hel del om at det ble spilt mye høyt og langt - og lite gjennom midten og langs bakken.

En positiv ting kunne Oppegård likevel ta med seg i garderoben da lagene gikk til pause: Til tross for en dårlig omgang, slapp ikke Vålerenga til mange sjanser.

I andre omgang gikk Oppegård på banen med mål om å opptre mer samlet, stå opp tøffere og ikke stresse for mye med ballen. Men før planen kunne settes ut i livet, hadde Vålerenga doblet ledelsen. Oppegård gjorde en dårlig jobb med klareringer og defensiv duellering, og en Vålerenga-spiller kom seg inn i feltet med ballen. Skuddet var godt, og dermed sto det 2-0.

På det tidspunktet så Oppegård ut som en slagen gjeng, og på sidelinja var det heller ingen spillere med friske bein (forsåvidt var det jo det, men det hjelper lite når hode og rumpe ikke er som de skal). Dermed ble det opp til de 11 på banen å gjøre jobben, og laget fikk nytt håp et kvarter ut i omgangen. VIF-keeperen glapp et skudd fra Henrik forbi seg, og etter å ha viftet lenge nok med flagget, klarte assistentdommeren å overbevise sjefen om at ballen var inne. 2-1, og nytt håp for Oppegård.

Scoringen ga Oppegård en liten vitamininnsprøytning, og laget fikk til flere brukbare angrep, spesielt ved å ta med seg offensive backer framover. Men det var også mye krøll mellom de gode angrepene, og fortsatt var spillerne ofte langt unna sine motstandere.

Forsvarsrekka gjorde på sin side en god jobb, og Vålerenga slapp nesten ikke til foran Oppegård-målet i det hele tatt den siste halvtimen. Men Oppegård klarte aldri å sette skikkelig press på Vålerenga framover. Det ble med Henriks anullerte mål, som bare kanskje var offside. Dermed ebbet kampen ut med 2-1 til VIF.

Tre tap på tre bortekamper er ikke mye å juble for, men det er lov å glede seg over at Oppegård selv på en veldig dårlig dag ikke er langt unna å ta poeng. Og motstanderen slipper ikke til mange sjanser i løpet av 90 minutter.

Ellers må det være lov å spørre: Hvordan kan et lag som er sponset av Hafslund ikke ha flomlys på kampene sine. Mot slutten var det ikke lett å se hva som foregikk. Bare se hvor mye den lille lampa bak mål lyser opp på det ellers mørke bildet til høyre her.


Fakta:
Vålerenga 3 - Oppegård 2-1 (1-0)
Mål: Henrik Selnes
Gule kort: Svein Kirstistuen (knestående takling med utstrakt bein) og Anders Dynna (en litt stygg takling kort tid etter en ganske stygg en).
Tilskuere: Neppe mer enn 10. Og de som var der så kanskje ikke så mye pga mørket uansett.
Laget: Håkon Mæland, Svein Kirstistuen, David Breiby, Arvid Yttervik, Anton Solhaug - Martin Flatgård - Pål-Richard Larsen, Anders Dynna, Kim André Morton, Anders Bille - Henrik Selnes
Benyttede reserver: Snorre Jensen og Shakil Mohammad
Andre fremmøtte: Kenneth Skoglund og Jørn Heggestad

Klikk her for flere bilder