Etter den dårlige kampen mot Veitvet sist, var det et tent Oppegård-lag som varmet opp til kampen mot serieleder Romsås tirsdag. Avisartikkelen om den dårlige matchen forrige uke hang på garderobeveggen som god motivasjon, og Oppegård var innstilt på å reise kjerringa ved første anledning.

Det er mulig ekstraomgangene, straffekonken og den påfølgende forsinkelsen gjorde at OI mistet noe av gløden, for det var Romsås som var det kvikkeste laget fra start. Laget spilte med høyt tempo over hele linja, løp mye og nektet Oppegård tid og plass til å spille sitt spill. Oppegård var på sin side litt upresise i pasningsspillet, og da fikk Romsås-gutta en grei jobb med å løpe opp ballen og hindre farene som kunne oppstått.

Defensivt la Oppegård igjen mye arbeid, og Malmo viste seg tidlig fram med flere gode taklinger på høyrebacken. Resten av forsvaret var også med på notene og løp det de kunne for å henge med Romsås-spillerne. Gjennom denne gode innsatsen hindret Oppegård Romsås i å skape noe særlig. Det ble med noen ufarlige langskuddforsøk.

Men etter drøye kvarteret var langskuddene brått ikke så ufarlige lengre. Oppegård var litt på etterskudd i flere trekk, og Romsås-angriperen Deniz Yelkenci fikk tid til å skyte fra drøye 20 meter. Skuddet var ikke så hardt, men godt plassert, og ballen smatt inn nede i hjørnet bak Cato.

Etter scoringen kom Oppegård litt mer med i kampen. Vi skapte våre første farligheter i kampen da Bille kom i gang ute på venstrekanten. Han fikk et par fine stikkere og slo flere gode innlegg foran mål, men inne i boksen manglet det både litt folk og litt trøkk på å skape store målsjanser.

Etter hvert som omgangen gikk mot slutten, var det Oppegård som var det beste laget. Gutta klarte å roe ned spillet litt og fikk ballen til å gå i laget. Men det ble litt for upresist når vi nærmet oss mål, og Romsås tettet bra igjen. Timingen i presset var heller ikke helt som det skulle. Flere ganger hadde vi muligheten til å sette forsvaret under hardt press uten å gripe den. Og andre ganger presset vi høyt når vi kanskje heller burde falt av.

Men om Oppegård skapte lite i denne perioden, hadde Romsås enda mindre å by på. Det ble med et par nye langskuddforsøk, men ingen av dem skapte særlig trøbbel for Cato bakerst. Da var Martin farligere da han prøvde skuddfoten helt i slutten av førsteomgangen. Vi så tendenser til duppen fra i fjor, men desverre duppet ikke ballen nok og traff tverrliggeren.

Lagene gikk til pause etter en førsteomgang der Romsås var best i første halvdel, mens Oppegård overtok etter hvert. Sjanser var det imidlertid lite av i begge ender.

I andre omgang gikk Oppegård hardt ut, med ambisjoner om å ta igjen ledelsen til bortelaget. Romsås falt litt lavere i banen etter pause, og Oppegård fikk mer plass til å la ballen gå på midten. Men med et lavere Romsås-lag, ble det også vanskeligere å spille seg gjennom. De oransje tettet godt igjen bakover.

Oppegård-spillerne la ned en imponerende innsats utover i omgangen, og samtlige løp det de orket, og litt til. Vi fikk også en del baller inn i Romsås-feltet, men der var bortelagets keeper konge i luftrommet. Vi fikk også noen ålreite skuddmuligheter fra distanse, men vi kom sjelden nær nok til at disse langskuddene ble farlige.

Romsås var ikke mye frampå etter pause, men kvarteret ut i omgangen så det et øyeblikk ut som de skulle få en litt heldig straffe. Et skudd traff en Oppegård-spiller i armen – som var langsmed kroppen – inne i feltet. Dommeren blåste, etter å ha sett på sin assistentdommer, og det brøt ut jubel på Romsås-benken og tilsvarende frustrasjon i Oppegård-leiren. Noen lange sekunder senere ble det imidlertid klart at det var offside assistentdommeren hadde blåst for, og publikum fikk seg en god latter over reaksjonene ute på banen.

Episoden ga Oppegård ny inspirasjon, og laget jobbet hardt og spilte tøft. Gutsen som manglet mot Veitvet var tilbake. Den offensive satsingen etterlot store rom bakover på banen, men Svein og Kristian gjorde en strålende jobb med å demme opp for lange kontringsballer mot kjappe angripere. En gang glapp det, men da vartet Cato opp med en god beinparade på skuddet fra spissen, som kom heeelt alene med keeper.

Cato var for øvrig ute på farta et par ganger senere i omgangen også. Hjerteinfarktet banket nok på døra hos trenerteamet på siden både da han var ute og brøt en pasning et godt stykke ute på banen (se bildet øverst) og da han tok et hælspark til Henrik nede ved sidelinja.

Det er mulig vi kunne trengt noe av dette ekstraordinære framover på banen også, for vi slet fortsatt med å skape sjanser, til tross for massivt overtak i banespill. Det ble småfarlig på et par frispark fra Martin, og enda nærmere kom vi da vi fikk en dobbeltsjanse (minst) inne i en tettpakket boks ikke lenge før slutt. Skuddet fra Selnes ble dessverre reddet i nettveggen, og stemningen ble ikke bedre av at vi ikke fikk corner.

Romsås spilte kynisk og godt bakover. Laget lå tett og lavt og gjorde det vanskelig å skape noe. Enklere ble det heller ikke av at de tok seg god tid på alle dødballer og brøt opp tempoet i spillet til hardt arbeidende Oppegård-karer. Dette skapte en del frustrasjon i Oppegård-gjengen, men denne frustrasjonen var ikke i nærheten av sinnet hos Romsås-gutta over Oppegårds tøffe spill. Mange taklinger og dommeravgjørelser ble besvart med heftig roping fra de oransje. En av Romsås-gutta presterte faktisk å få gult kort fra innbytterbenken.

Oppegårds kamp for utlikning og det høye temperamentet gjorde kampen til en severdig forestilling etter hvert som den nærmet seg slutten – til tross for at det ikke ble skapt mange sjanser. Timmy fikk riktignok en ok skuddmulighet i feltet i sluttminuttene, men var hardt presset i feltet og fikk aldri skutt.

Temperaturen steg et ytterligere et par hakk da dommeren omsider delte ut kort for uthalingen til Romsås. Da Jørn flere minutter på overtid klemte til skikkelig i en takling (hardt, litt seint, men på ball), nådde det kokepunktet. Halve Romsås-laget og halve benken var plutselig på vei bort til Jørn, og det ellers sindige vestlendingen måtte drive fredsmekling med hjelp fra Martin.

Jørn fikk gult kort for taklingen, mens en av Romsås-gutta som hisset seg opp mest, fikk direkte rødt. Og etter dette rakk spillet aldri å starte igjen. Dommeren blåste av, og Oppegård kunne bokføre tredje hjemmetap i år.

Etter kampen kommenterte Romsås-treneren at vi var et bra lag, som han ikke kunne skjønne hvorfor lå så lavt på tabellen. Det kan vi egentlig ikke skjønne selv heller, men vi satser på at poenghøsten begynner snart.


Kampfakta:

Oppegård - Romsås 0-1 (0-1)
Mål: -
Gule kort: Jørn Heggestad (heftig takling, som hele Romsås mente burde føre til utvisning)
Røde kort: Ett til Romsås.
Laget: Cato Hestnes – Morten Malmo, Svein Kirstistuen, Kristian Holm, Henrik Fallang – Martin Flatgård – Pål-Richard Larsen, Kim Morton, Jørn Heggestad, Anders Bille – Snorre Jensen
Benyttede reserver: Henrik Selnes, Timmy Herland
Ubenyttede reserver: Shakil Mohammad, Ståle Skoglund, Thomas Atlar, André Raastad, Morten Keiserud
Andre frammøtte: Erling Ekroll, David Breiby, Ingar Navestad, Håkon Mæland, Anders Dynna, Kenneth Skoglund, Christian Bærland
Tilskuere: 35

Flere bilder kommer!


Romsås sin kampomtale (sakset fra Facebook):