Ny torsdag, ny fotballkamp og dessverre mye av det samme som i for en uke siden.
Kretsen har lagt inn en høstferieuke i seriespillet vårt neste uke, men flere Oppegård-spillere hadde tatt høstferie allerede denne uka. Dermed måtte Stig nok en gang ta i bruk stallens fulle bredde for å komponere et lag. Det inkluderte blant annet et dykk i backkatalogen av spillere og comeback på a-laget fra Cato og Bille, som har trent jevnt med laget gjennom sommeren.
Sistnevnte har fremdeles sin gode innleggsfot i behold. Det ble tydelig da vi fikk fire cornere på rappen noen minutter ut i første omgang. Det var ikke langt unna at flere av dem gikk rett i mål fra Billes venstrefot.
Men det manglet litt punsj for Oppegård inne i feltet, og etter hvert ble det tydelig at Vålerenga var hakket mer frampå i avgjørende situasjoner også ute på banen. Vi hadde riktignok mest ball, men det gikk fortere fremover med Vålerenga når de vant ballen.
Det resulterte i et frispark ute til høyre, litt tvilsomt idømt ifølge Bille, som selv ble lagt i bakken i situasjonen som ga frispark. Men frispark ble det, og ballen ble lempet inn i feltet. Den fikk lov å dette ned på bakre stolpe, der en Vålerenga-spiller lirket ballen videre til en annen, som satte den inn. Rapporter fra feltet indikerer at målscoreren var klart i offside, men det er mange spillere i feltet på dødballer, så dommeren fikk i tilfelle ikke med seg dette.
Dermed måtte vi ut og jage, samtidig som regnet økte i intensitet. Vi begynte å se igjen signalene fra forrige kamp. Og flere skulle det bli. Vi hadde mye ball, men balltempoet var litt lavt, og vi rotet oss ofte inn i trange situasjoner. Dermed ble det stort sett på dødballer vi skapte farlighetene. Med 12 (omtrent, man gikk jo ut av tellinga) cornere på én omgang, ble det jo også en del farligheter ut av det. Men scoringen fikk vi ikke.
I andre omgang var det litt mer trøkk i Oppegård-mannskapet. Vi hadde et tydelig fokus på å holde tempoet i kampen oppe, etter hvert som Vålerenga-spillerne ble slitne. Det gikk i perioder, men vi leverte ingen forrykende omgang.
Forrykende var imidlertid pasningen fra Trym som sendte Lundahl nesten alene gjennom. Og Lundahl gjorde resten av jobben godt selv, da han holdt en forsvarer unna og satte ballen ned i hjørnet under keeper.
1-1 og et Oppegård-lag som hadde begynt å få fart på sakene. Ting så bedre ut, og vi fikk mer plass både ute på kantene og i bakrom. Vålerenga var riktignok ikke ufarlige på contringer, men Oppegårds kaptein og midtstopper (!) Selnes vartet opp med et par susende taklinger og hadde stort sett kontroll sammen med resten av forsvarerne.
Men til slutt glapp det likevel. Et par smårotete situasjoner etter hverandre endte med at en Vålerenga-spiller gikk i bakken så det sang etter en takling fra Håkon inne i feltet. Dommer pekte på straffemerket, og Cato var sjanseløs på skuddet. Dermed havnet vi under igjen.
Vi satset offensivt og klarte tidvis å få tempo i spillet, samtidig som Vålerenga begynte å bli slitne. Det ga mer rom enn tidligere i kampen, men det klarte vi bare tidvis å utnytte. Pasningene ble litt for ofte upresise, og rytmen satt ikke helt i spillet. Dermed kom aldri den store innspurten, og kampen ebbet ut på 1-2.
Litt tamt spill, dårlig vær, uheldige marginer på dommeravgjørelser. Stikkordene er de samme som forrige uke, og da er det åpenbart et par ting vi også må rette på. Det har vi nå en høstferie på, før vi serieavslutter hjemme mot Hauketo 8. oktober.
Kampfakta:
Bilder:
